www.vegglifjellutvikling.no 

 

 

See our brochure

 

Web-camera Killingdalen

Click on the image for updates

Normannslepa

 
Normannslepenes historikk

Se nettside av Per Bremnes

Nordmannsslepene har hatt enorm betydning for Numedal. Den var
hovedferdselsåra mellom Øst og Vestlandet fra mennesket slo seg ned i
dalen og fram til Bergensbanen åpnet.
Navnet Nordmannsslepene kommer av at Numedølene kalte Vestlendingen
nordmann. Numedølene gikk Nordover når de i virkeligheten gikk vestover.
Prof. Hansteen, Dir. for ”Den geografiske Opmaaling” fra 1817 – 73,
forteller om sin reise over Hardangervidda i 1821. Her lansere han begrepet det Opdalske Compas.
Han skriver:  ”- havde en misvisning at 90 grader mod Vest. Thi den Verdens Kant som hos alle andre Christne folk kaldes Vest, heder i denne Dal Nord. Saaledes kaldes Hardangerne, der kommer til dem over Fjeldet fra Vest Nordmænder, at gaa fra Rogsland til Nørstebøe eller over Fjeldet, Kaldes at reise Nord-paa". 
For å beskrive dette viser han til  denne dialogen.: Jeg: ”Er det ikke nu Middag?” Han: ”Jo”, Jeg: ”Står Solen i Syd om Middagen?” Han:”Jo”. Jeg:”Altsaa ligger jo hin
Fjeldspids lige under Solen, ikke, som du siger, i Vest, men i Syd?!” Da får han til svar: ” Me kalder de inte saa mæ”.
Det er 5 hovedsleper over Hardangervidda:
Nordre Nordmannsslepa, fra Eidfjord til Hallingdal
Store og Søndre Nordmannsslepa, fra Eidfjord og Ullensvang. Det er disse som kommer ned i Numedal.
Hardingsslepa mellom Hardanger og Rauland i Telemark
Ålmannavegen mellom Røldal og Vinje.
For omtrent 6500 år siden etter at isen hadde trukket seg tilbake, var vidda dekket av frodige skoger. Et sammenhengende furuskogbelte strakk seg på tvers over vidda. På denne tida kom de første menneskene hit, de hadde fulgt reinen ettersom den trakk seg oppover fra kysten. Her var det gode jakt og fiskemuligheter og  etter hvert slo de seg ned i faste bosetninger. Det er registrert over 250 steinalderboplasser på vidda. Den eldste kjente boplassen på Hardangervidda er ved Sumtangen og er datert til 6300 f.kr. Her har menneskene lagt igjen spor etter seg fra yngre steinalder, bronsealder, romertid, folkevandringstid og middelalder!. Det er også steinalder boplasser ved Bjornesfjorden, Nordmannslågen, Mår, Sønstevatn osv. Det er finnes mengder av pilspisser, skraper og avslag av flint, kvarts og kvartsitt i disse områdene. Omkring år 3000 f.Kr ble skifer tatt i bruk som redskapsmateriale.
Fra boplassene fraktet steinaldermannen skinn, horn og bein til kysten hvor han byttet til seg salt og flint. Det var disse første vandingsmenn som gikk opp stiene som skulle bli til Nordmannsslepene.
Et fuktigere og kaldere klima førte for omtrent 5000 år siden til at skogen trakk seg nedover fra fjellet. Klimaet førte også til at menneskene trakk ned i dalene og bosatte seg der og begynte så smått med jordbruk og fehold. Vidda var nå til sommerbruk der det ble setra og drevet jakt og fiske.
Allerede i 330 f. Kr skrev romeren Pythias at det ble drevet seterdrift i Thule som antaes å være Norge.
Adam av Bremen skriver omkring år 1075: ” På arabisk vis holder folk buskapen sin lenge ute i ødemarkene. Og de holder livet oppe på den måten at de bruker melka av feet til mat, ulla til klær.”
 
Fra omkring år 500 f. Kr, hadde nordmennene lært seg å utvinne jern av myrmalm. Det er store myrmalmforekomstene i områdene rundt Hardangervidda og jernutvinning ble til en storindustri. Det eldste jernframstillingsanlegget ligger i Sysendalen på vestvidda, og er fra rundt år 100 f. Kr. Det vokste fram jernvinner rundt hele vidda. Til jernvinninga trengtes det mange folk, det skulle brennes kull, malmen skaffes og det skulle skaffes mat. Derfor er det sannsynlig at denne produksjonen var et samspill mellom jakt, fiske, setring og jernvinning. Jernet ble frakta etter slepene til handelstedene ved kysten.
Charlotte Blindheim skriver i sin utredning om Skiringsal Kaupangen Larvik at det var stor trafikk over Hardangevidda ned i Numedal og videre til Kaupangen allerede på 800 tallet. Det var nok en tryggere veg for handelsmennene enn å seile rundt kysten.
Kongen og kirkens menn reiste også for å samle inn skatter og tiende, men Numdølene ville heller være med på å utruste leidangen enn å betale skatt. ” At de kan ha ydet frivillige gaver og møtt op væpnet med to måneders niste når leidangen ble budt ut er en annen sak.” (Heber).
Det var også driftehandel i middelalderen, det kan vi se av bestemmelser i de gamle lovene. På 1200 tallet kom det flere forbud mot at unge menn på landet skulle drive handel. Problemet var at så mange dro på ”kjøpferd” og at ingen var igjen til å arbeide for bøndene, og ”leidangen blir snart til inkjes ved all denne handelsverksemda”. Disse lovene ble tatt inn i Magnus Lagabøters landslov av 1240.
Magnus Håkonson 1343 – 1380 skriver i en rettebot at ingen skal selge i egne herreder, ikke drive byttehandel, men de skal frakte varene til kjøpstedene og selge dem for penger.
Allerede på denne tida var det stor handel med krøtter og det synes selvfølgelig at en del av denne trafikken gikk over Hardangervidda mellom øst og vest.
Menneskene fulgte de faste tråkken som etter hvert ble til slepa. Pollenprøver viser at trafikken økte utover i middelalderen.
Slepene ble også brukt av hæravdelinger. Da kong Sverre beleiret Slottsfjellet i Tønsberg i 1201 hadde han året før fått låne en flokk ribalder (utenlanske leiesoldater av verste sort) av den engelske kongen. Disse ribaldene ble sendt over vidda og ned i Numedal for å straffe Numedølene som ikke støttet kongen.
En Hanseat skriver hjem og forteller om en vegforbindelsen mellom Sverige og Bergen på 1300 – tallet.
Etter svartedauden tok det lang tid før det ble noen befolkningsøkning og det var nok rolig etter slepene i åra som fulgte. Gjentatte pestepidemier og et  kaldt og fuktig klima førte til vanskelige levekår, mange av de som ikke døde av pesta døde av sykdom og underernæring.
På slutten av 1500 - tallet hadde man lært seg å isolerere de syke og man begynte å få bukt med pestplagene og folketallet økte.
På denne tiden ble det satt i gang bergverksdrift flere steder og det kom folk fra Tyskland for å arbeide i gruvene.
Da Kongsberg Sølvverk ble oppretta i 1624 skapte det en stor vekst og da byen vokste fram kom også behovet for store mengder mat og annet utstyr, store følger med kløvhester fraktet varene over Vidda sommerstid.
Samtidig økte befolkningen utover på 16 - 1700 tallet og var snart oppe på samme nivå som før ”Manndaudevetteren”.
Fram til 1900 - tallet var slepene den viktigste handelsvegen mellom øst og vest. Talg til smøring og til lys i gruvene ble kløvet fra vestlandet i store mengder, tøyer og alle slags matvarer kom samme vegen. Det kunne være opptil 300 hester i følge. På midten av 1700 - tallet ble det et år fraktet 27 tonn talg fra vestlandet til Kongsberg.
På denne tida vokste også driftetrafikken med hester og slaktedyr, feet ble kjøpt opp på Vestlandet for så å bli drevet opp i fjellet og feita opp. Om høsten gikk det store heste og krøtterdrifter til marken på Kongsberg.
Det var i denne tida begrepet ”Vossen og Numedølen er som hestelort, fins overalt” oppsto.
Det er denne trafikken som har satt sine dype spor på vidda der millioner av klauver har tråkket gjennom flere hundre år.
 
Da Bergensbanen åpnet i 1909 ble det slutt på denne trafikken. Nå er det forturistene som går i de gamle sporene og opplever den unike kulturhistoria som Nordmannsslepene forteller.
I 1879 ble den første turisthytta bygd det var på Krækkja, Sandbu ble bygd i 1890. Nå ble det også satt opp varder etter rutne på Hardangervidda. I 1892 ble hyttene ved Lågliberget og i Bjoreidalen bygget . Selv om rutene ble tidlig merket, tok det tid før det ble stor trafikk av fotturister. I dag finnes det over 1000 sengeplasser på Hardangervidda og titusenvis av mennesker søker rekreasjon og naturopplevelser på nord Europas største høyfjellesplatå.
Litteratur: Reidar Fønnebø: Nordmannsslepene
               Hilde Roland: Prosjekt Normannsslepene, Buskerud Fylkeskommune
               Gustav Heber: Numedal i Oldtiden
                       

 
JERNUTVINNING

 
21. november 2005
 
Utarbeidet av Kjell Hongseth
 
Jernutvinning har hatt stor betydning for Numedal i over 2000 år. Mange steder i dalen kan man finne rester etter slik virksomhet. Kullgropene er lettest å finne, og der det er kullgroper er det ofte jernutvinningsanlegg i nærheten. Denne produksjonen utviklet seg til en ”storindustri” som krevde mange mennesker i arbeid.
 
Nordmennene hadde lært seg å utvinne jern av myrmalm omkring år 500 f.Kr. Etter hvert ble de jernrike områdene rundt Hardangervidda tatt i bruk. I Sysendalen er det funnet spor etter jernutvinning 100 år f. Kr. Anleggene i Jønndalen, Smådøla, Solheimstulen, Dagali og Skurdalen kan også ha kommet i bruk i tiden rundt Kristi fødsel.
 
Stedsnavn er en indikator på hvor det ble drevet jernutvinning, f.eks. Jønndalen, Sindertangen ved Sørkje (Sinder betyr slagg som flyter opp når man smelter jern), Rauhelleren, Raumyr osv. (Rauda er det norrøne ordet for myrmalm).
 
Jernutvinninga utviklet seg snart til en stor ”industri”, og enorme mengder jern ble produsert i hele dalen i hundreårene framover. Denne produksjonen pågikk fram til Svartedauden. Da gikk den sterkt tilbake, men den tok seg noe opp igjen fram mot 1500-tallet.
 
Da masovnene kom i bruk og de lærte seg å ta malmen ut av fjellet, ble jern av myrmalm bare produsert til eget bruk på gårdene.
 
Et eksempel fra Sysendalen:  ”…her ligger det over 1000 kubikkmeter slagg, malmmengden var nok enda større. Det trengtes 10 ganger mer kull enn malm, noe som betyr at de må ha brukt minst 10 000 kubikkmeter kull her. Av antallet miletufter, kan det trolig ha vært minst 10 kullmiler i bruk samtidig.  Hvis en regner 7 kubikkmeter i hver mile og at den brant i 10 dager, vil det tilsi et forbruk av skog på 7 kubikkmeter hver dag i visse perioder. Denne anleggsdriften må ha vært ei stor påkjenning for skogen her i grenselandet mot snaufjellet” (NOU 1974:136)
 
Et annet eksempel på hvor stor denne produksjonen var er fra Buggerudmyra i Smådøla, der er det funnet slagg som tilsvarer en produksjon av 6-8 tonn jern. Det kunne være nok til
6-8000 sverd. I Osebergskipet ble det f.eks brukt 5500 nagler, til det gikk det med ca. 30 kg jern som igjen tilsvarer ca. 30 økser. Årsforbruket på en gård på 1800-tallet var ca. 3 kg jern.
 
Beregning av jernproduksjonen på en gård i Veggli, der det er funnet ca. 250 kullgroper, viser at det kunne ha vært levebrødet til 5-15 personer årlig på gården i en periode på 450 år. I tillegg til dette kan det ha vært 10-20 gårder i Rollag kommune og så mye som 100 gårder med tilsvarende produksjon i hele Numedal. Mye arbeid gjenstår for å registrere alle jernutvinningsanleggene i Numedal.
 
Jernutvinning var et tidkrevende arbeid, og det var mange mennesker i arbeid i produksjonen. Først måtte veden hugges og tørkes og kull brennes, malmen ble spadd ut av myra og røsta, dvs. den ble brent ren for planterester og tørka, så kunne smeltinga i ovnen ta til.
 
Mange steder foregikk denne produksjonen sammen med jakt og setring, men i områder med stor produksjon, kan det ha vært fast bosetning som f.eks i Jønndalen. Det er interessant å merke seg at 50 % av dyregravene ligger på østvidda, og at et av de største anleggene med over 100 dyregraver ligger i Jønndalen.
 
Arkeologiske undersøkelser viser at produksjonen gikk i stå omkring år 500 og lå nede fram mot vikingtidens start ca. år 800. Interessant er det også at bruken av dyregraver også gikk tilbake på denne tida.
 
Det norske jernet var kjent for sin svært gode kvalitet, og det er grunn til å tro at jernet ble eksportert. Tilbake fikk de våpen, for mange sverd og spydspisser som er funnet er importert.
Det må ha vært stor trafikk langs Nordmannsslepene over Hardangervidda til Vestlandet og nedover Numedal til Kaupangen ved Larvik, som var Norges første by og handelssted på 700-800 tallet. Trafikken fortsatte også videre til Skien, som var et stort handelssted fra 900-tallet og de andre byene langs kysten.

 
 
Kilder:
Hilde Roland: Prosjekt Nordmannsslepene, (Buskerud Fylkeskommune)
Ole Evenstad: Fra myrmalm til jern og staal, utgitt i 1790
Olav Solhjell: Bygdehistorie for Nore og Uvdal
Jens Gladheim: Rapport fra reg. av jernanlegg og kullgroper på Gladheim i Veggli

• Vegglifjell Utvikling AS © 2007 • 3628 Veggli • Norway •  kontakt@vegglifjellutvikling.no • Cell: 0047 952 68 324 •